Hvilken distanse skal du løpe i BCM 2020?:

Halvmaraton.

Hvorfor vil du anbefale andre å delta i BCM?

Jeg vil anbefale alle å delta i BCM! Jeg vil egentlig anbefale alle å delta i alle løp hvor man får mulighet til å kjenne på pulsen, melkesyren og mestringsfølelsen. Jeg har ikke deltatt på BCM, men har flere i nærmeste krets som tidligere har deltatt. Tidligere år har man hatt muligheten til å kjenne på folkefesten man bare får i Bergen, men det ser skummelt ut med tanke på det enn så lenge. Det er en fin løype hvor man virkelig får sett de fineste sidene av Bergen. Et mål som BCM er også motiverende så man har noe å trene mot.

Hva motiverer deg til å komme deg ut å trene?

Det er flere ting som får meg ut til å trene. Jeg har startet en løpegruppe for studenter i Molde sammen med min kompanjong, Henning Langedal. Der samler vi studenter som deler felles løpeglede og et ønske om å korte ned dørstokkmilen. En annen viktig faktor som motiverer meg er treningsappen Strava hvor man kan sammenligne seg med andre og ha interne konkurranser.

Siden jeg startet opptrening sommeren 2020 har jeg deltatt på flere løp for å kjenne på adrenalin, mestringsfølelse og nervøsitet før start. Jeg forsøker å finne og delta på så mange løp som mulig for å alltid ha noe å glede og trene seg mot i horisonten.

Jeg deltok på min første halvmaraton høsten 2020 og ble klokket inn på 1.25. Halvmaraton ga meg en enorm mestringsfølelse, til tross for at kroppen virkelig fikk kjenne på den brutale realiteten av at 21,1 km var gjennomført.

Utfordringer er det som motiverer meg for å komme meg ut å trene, i tillegg til en fantastisk løpegruppe rundt meg.

Min løpehistorie

Jeg husker enda første gang jeg dro ut for å løpe. Jeg var 9 år og min far hadde meldt seg på Fanamilen. Jeg var enda litt usikker på om dette var noe for meg så vi dro ut på en løpetur på 5km for å teste dette. Vi kom i mål på 28 minutter og jeg syntes det var veldig kjekt. Deretter var det første konkurranse i samme lengde; 5 km. Jeg kom i mål på 23:43 minutter og kjente på en mestringsfølelse jeg aldri hadde kjent før. Dette kunne bli min greie. Etter første løpet mitt var jeg bitt av den famøse og mye omtalte løpebasillen. Det ble noen år hvor jeg spesialiserte meg på litt lengre distanser og heldigvis har min far mye kunnskap om løpetrening. Innen jeg var 12 år løp jeg 5 km under 20 min og hevdet meg også bra på baneløp. Da jeg var i tenårene var det løping som var hovedfokus. Jeg holdt på til jeg fylte 18 og jeg kunne se tilbake på én NM-medalje for junior i stafett med Gneist fra 2012 hvor vi fikk bronse på 4x1500m. Jeg fikk opplevd Holmenkollstafetten 4 ganger og hadde fått et stort sosialt nettverk.

Etter mange år i miljøet valgte jeg å legge piggskoene på hyllen og leve videre med et normalt liv hvor løping ikke stod i fokus 24/7. Jeg var rett og slett litt mett på det å trene og løpe hver dag. Andre interesser kom inn i bildet og løpingen gikk i glemmeboken. Jeg hadde for øvrig mange venner igjen i løpeverden og jeg ga det derfor aldri helt opp. Fra 2014 til 2020 var det lite løping, men litt sporadisk uten noen form for plan. Dette var helt til Covid-19 rammet Norge og det ble erklært lock-down i norske byer. Dette var en unik mulighet til å finne tilbake til løpegleden som jeg hadde hatt i mange år og se om jeg klarte å holde motivasjonen oppe lenge nok til at resultatene skulle være noe å skryte av. Jeg startet med korte joggeturer hvor pulsen var skyhøy og tempoet lavt. Det var demotiverende å sjekke strava og se at alle mine venner løp så mye fortere. Men heldigvis klarte jeg å holde ut helt til løpeturene ble lettere, lengre og pulsen ikke lengre var i taket.

Med min bakgrunn i friidrettsmiljøet fikk jeg hele tiden gode råd om jeg lurte på noe, og hadde alltid en motivator jeg kunne henvende meg til. En treningskompis om det var vanskelig å komme seg ut en dag. Mange gode støttespillere. En god treningspartner og kompis av meg lurte på om vi skulle melde oss på en 800m litt ut i juli og ta en skikkelig formtest. Jeg var usikker, men ble overtalt. Uten forutsetninger for å løpe fort og med minimalt grunnlag ble jeg klokket inn på 2.15. Det er 13 sekunder dårligere enn min personlige rekord på distansen fra 2013, men det var en lovende start. Jeg fikk lovord i målområdet og treneren jeg hadde i mine ungdomsår mente at med litt grunnlag og målrettet trening kunne dette gå fort. Jeg tok ordene for god fisk og fortsatte treningen, topp-motivert. Da jeg vendte snuten nordover fant jeg et motbakkeløp i min studieby, Molde, som heter Varden opp. Dette er et motbakkeløp på 3,8 km og 406 høydemeter. Igjen stod jeg litt uforberedt på startstreken, men full i håp. Motbakkeløpet gikk over enhver forventning og jeg kom i mål på 22:18, langt under målsetningen min på 25 minutter. Et nytt steg i riktig retning.

Jeg kom i prat med mine andre medstudenter og kom etterhvert fram til at vi burde starte en lavterskel løpegruppe for dem som ønsker å løpe. Vi samlet flere studenter enn vi hadde sett for oss og koordinerte trening og løpslengde etter individuell form slik at alle fikk en god opplevelse. Dette har vært en stor suksess for samholdet, helsen og løpegleden. Med litt mer god trening i banken fant vi et halvmaraton-løp ikke så langt unna. Jeg var usikker på hvordan brutale 21,1 km på asfalt ville føles og hvordan dette ville gå – især når det lengste jeg hadde løpt i konkurranse på forhånd var 5 km. På tross av usikkerheten stilte jeg og to andre medstudenter opp på distansen, alle med mål om å komme under milepælen 1 time og 30 min. Jeg gikk hardt ut og tenkte at dette egentlig ikke var så gale, men ved vending halvveis kjente jeg at dette var utrolig tungt. Fra vending og til mål var det en enorm kamp mot meg selv. Beina var sliten. Pulsen var høy. Jeg var rett og slett utslitt. På tross av at jeg egentlig bare ville bryte og bli kjørt til mål fullførte jeg. Jeg kom i mål på 1.25 etter å ha løpt omtrent 300m for langt grunnet kluss i vendingsområdet. Fantastisk! Langt under målet mitt og endelig følte jeg at jeg var på gang. Den følelsen av å legge seg ned i målområdet er nok topp 3 følelser jeg har hatt i mitt liv. Ikke nok med at jeg kom godt under mitt mål, men blant mine to medstudenter kom også under 1.30!

Stinn i selvtillit og endorfiner hadde jeg enda ikke fått nok. Dette var bare starten på reisen, og reisen har fått ett nytt hovedmål: Bergen City Marathon og 21,1 km i nydelige Bergen. Jeg gleder meg!