Hvilken distanse skal du løpe i BCM 2020?:

Halvmaraton.

Hvorfor vil du anbefale andre å delta i BCM?

Nå blir dette mitt aller første BCM – men BCM er mye mer enn bare Maraton på 42 km, halvmaraton på 21 km, 5 km løp, stafett og til og med 2 km barneløp. Så her er det noe for absolutt alle. I 2019 var jeg i Bergen på løps-dagen, og så da når flere løp det siste stykket inn mot mål. Den stemningen og følelsen som var der kjente man helt inn i margen! Da tenkte jeg – «tenk den følelsen de som løper der må ha!» Jeg tenkte aldri at det skulle være meg! – før nå.

Hva motiverer deg til å komme deg ut å trene?

Først av alt -hvor utrolig godt det er for den mentale helsen. Følelsen det gir meg når jeg er ferdig. Det å ha kommet seg ut og hva jeg får til! For meg er det ikke om å gjøre å løpe raskest eller lengst, men det at jeg faktisk kommer meg ut.

For noen år siden fant jeg gleden ved å løpe. Nei, la oss være helt ærlige, gleden av å ha FULLFØRT løpeturen fra…! Ja, du tar poenget.

Uansett, problemet er nemlig at jeg er skikkelig dårlig, altså VIRKELIG dårlig! Løping er ikke min greie. På mange måter kan du si at der andres talenter startet, stod jeg litt fast i startgropen. Mens de andre drev på med maraton, triatlon og crossfit om en annen, kommer jeg aldri til å glemme hallelujahfølelsen da jeg greidde å jogge et par hundre meter sammenhengende!

I 2015 gikk imidlertid startskuddet uten at jeg fikk det helt med meg. Litt intetanende tok jeg mine første steg ut fra startgropen. Vennegjengen hadde bestemt seg for å løpe et 5 kilometers løp, og noen uker i forveien startet opptreningen. Fra å kun klare 100 meter om gangen, jobbet jeg meg opp til å nesten greie noen kilometer med småjogging. Jeg var rimelig stolt av meg selv, men det gøyeste var selve løpet. Selv om det riktignok ble en del gåing, var stemningen på topp! Det var rett og slett en helt fantastisk opplevelse!

Så stoppet det opp. Året etter ble det et par joggeturer på våren og i sommerferien, men skal jeg være helt dønn ærlig, så ble veien til å gjøre alt annet enn løping i overkant kort.

I 2017 så jeg meg likevel nødt til å koste vekk støv fra løpetightsen. Nok en gang var det duket for en livsglad gjeng til å holde på med ting de ikke kunne. Rosa sløyfeløpet og 5 kilometer ropte på oss! Med litt jogging, mye gåing og ikke minst, et strålende humør, kom vi oss gjennom. Det var god stemning og ikke minst artig å ha fullført noe sammen!

Så kom 2018 og livet tok en litt brå vending sammen med høstløvene. Ny stilling og hjemmekontor (for ikke å nevne 30-årene sitt inntog) fordret omstilling! For å få kroppen i gang før jeg gikk de 3 meterne bort til kontorstolen, bestemte jeg meg for å begynne å jogge. 2-3 dager i uken satte jeg meg som mål at jeg skulle ut av huset og i hvert fall runde hushjørnet før jeg returnerte! Neida, jeg jogget litt lenger… men det skal sies at det var på denne tiden at jeg fikk hallelujahfølelse av å klare distansen på et par hundre meter bort til steinmuren 😛

Så kom vinteren. Isen.  Uten piggsko var Bambi fort parkert for vinteren. MEN, nytt år og nye muligheter! Nyttårsløfter… vi kjenner dem alle sammen eller? Det var ikke før skjønne mai kom at jeg fikk tanken: «lurer på om jeg greier 10 km»? Overraskelsen var stor, men gleden var enda større da jeg tikket inn 10 kilometer på 1 time og 20 minutter! Følelsen av å ha greidd det, og smerten hele uken etterpå… Jeg skal ikke legge skjul på at styrketrening fikk mer og mer plass foran løpingen etter det.

Men så kom Coronaen. Ja, dere vet jeg ikke snakker om den lyse meksikanske typen som du sipper til på en solfylt dag på beachen! Norge stengte ned og løpeskoene gikk nesten ut av seg selv fra skapet. Men sammen med dem kom også følelsene av mestring, lykke og ren glede fra innerst i magen og frem igjen! I dette vanskelige året hvor alt har vært kjipt, har joggeskoene brakt meg både korte og lange gledesturer. Jeg er fortsatt stolt hvis jeg greier 3 kilometer i strekk, men jeg greier samtidig å tikke inn 10 kilometere oftere og oftere. Tempoet mitt er riktignok på høyde med en smådreven skilpadde, men jeg er der og jeg gjennomfører!

Siden nedstengningen av Norge har jeg løpt sju virtuelle løp på 5 og 10 kilometer. Det er dødsslitsomt, men kjenner at jeg utvikler meg, øver på teknikker, pusher meg selv og blir bedre hele tiden! Det er rett og slett knallgøy!

Som for mange andre er 2020 blitt mitt «løpeår». Hvis 2020 er ditt løpeår også, så bli med å bare kjøre på videre! Selv om vi er litt tregere enn «alle andre», selv om vi aldri kommer helt i flytsonen og bare svever gjennom løypen, selv om vi gir ALT steg for steg – vi kan klare dette også!

Mitt neste mål er Bergen City halvmaraton. Det er så skummelt å si det, spesielt siden mine lengste joggeturer NOENSINNE har vært på 10 kilometer! Det er noen måneder igjen, og jeg har bestemt meg for å gi det jeg har, for å fullføre – det skal jeg! Jeg håper mange jeg kjenner hiver seg på, for det gir ekstra motivasjon! Eller kanskje noen andre har lyst å løpe sammen med denne skilpadden? Det hadde vært kjempegøy det også! 😀