Hvilken distanse skal du løpe i BCM 2020?:

Maraton!

Hvorfor vil du anbefale andre å delta i BCM?

Å delta i løp er veldig motiverende. Man får et ekstra dytt til treningen når man har et mål og trene mot. I tillegg er BCM et flott løp i Norges nest fineste by (rett bak Kragerø) som viser Bergen fra sine vakreste sider. Når man har løpt opp fjellveien får man utsikt utover hele Byen. Både byen, naturen og folkene gjør dette til et perfekt løp med løpere og løpsentusiaster fra hele landet (verden?) som sammen lager en folkefest uten like. Uansett om man kun konkurerer mot seg selv eller går for medalje, så er det ekstra stas å løpe sammen med andre løpere og et heiende publikum. Og i tillegg presterer man gjerne litt bedre i Bergen.

Hva motiverer deg til å komme deg ut å trene?

Jeg blir alltid i bedre humør etter jeg har trent. Det motiverer veldig. I tillegg angrer jeg alltid de gangene jeg dropper det, og bruker minst like lang tid som jeg ville brukt på trening, på å prøve å komme på unnskyldninger til å ikke trene, noe som jo er veldig bortkasta tid. Det er bare å gjøre det!

Min interesse for løping har størst tyngde i at det er enkelt å tilrettelegge uansett nivå, uansett dagsform og uansett antall mennesker.

Jogging er så genialt at jeg skjønner ikke hvordan jeg tidligere klarte meg uten. Jeg føler at hvis jeg tar en halvtimes joggetur, så tjener jeg en time. Jeg blir lettere til sinns og mer effektiv.

Det er også en fin tid og sortere ut positive og negative tanker på, og uansett hvor bra eller dritt dagen har vært tidligere, så kommer jeg alltid hjem i bedre humør.

For meg har det vært en viktig måte å få jobbet inn gode rutiner. I stedet for å sovne et par timer på sofaen etter jobb, som jeg hadde en lei tendens til før, så tok jeg heller en joggetur. Da holdt jeg ut til kvelden før jeg la meg og slapp å ligge søvnløs gjennom natta fordi jeg sov for mye på dagen. På grunn av det har jeg har fått bedre døgnrytme, som har ført til mer energi, som igjen gjør at jeg gidder å investere litt mer tid i et bedre kosthold, som førte til en bedre hverdag.

Men det kom ikke helt av seg selv. I starten var det vondt og tungt og jeg kjente ikke så mange positive endringer med en gang. Man må gi det litt tid. Det er vanskelig og tidkrevende å jobbe inn nye rutiner. Men har man først fått jobbet inn rutinen, så koster det svært lite og komme seg ut, men man får fortsatt godt betalt for det. Vær tålmodig og Ikke forvent mirakler, holder man ut den litt tunge starten vil man neppe angre.

Da jeg var 29år begynte jeg å merke de negative sidene med en innaktiv livstil og elendig kosthold. Det gikk utover både formen, helsa og humøret. Når badevekta viste 110kg fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe.

Først begynte jeg å bokse, og etter å ha gjort det et halvt års tid prøvde jeg meg på et par joggeturer. For å gi meg selv en skikkelig utfordring meldte jeg meg på Bergen City Halvmarathon 2017. Jeg var litt seint ute med påmelding så jeg rakk ikke så mange joggeturer før løpet.

Men det er der jeg har mitt beste løpeminne fra. Mitt første halvmaraton.
Jeg hadde som mål å jogge hele veien uten å måtte stoppe og gå, også ville jeg fullføre på under 2 timer.

Bergen strålte i fin vårsol på løpsdagen og publikum i alle aldre stod langs veien og heiet og gav god motivasjon. Jeg følte meg i god form til tross for altfor få joggeturer. De første 4km forsvant forbi uten at jeg la merke til det engang, og de bratte bakkene opp fjellveien gikk som en drøm. Jeg løp forbi flere deltagere og følte meg helt konge. Jeg prøvde å ha i bakhuet at jeg skulle holde på lenge og at jeg ikke måtte brenne alt kruttet på en gang, men jeg følte meg så frisk i beina at jeg sleit litt med å høre på meg selv. Jeg løp i tillegg uten klokke, så jeg ante ikke hvilket tempo jeg løp i.

Jeg passerte 11km, og så langt som dette hadde jeg aldri løpt før. Fortsatt følte jeg at jeg hadde masse å gå på. Men det varte ikke lenge. Nå begynte jeg å kjenne på kroppen at dette var den ikke vant til. Ryggen og skuldrene begynte å værke og beina stivnet mer og mer. Etter 15km var jeg helt i kjelleren. Det var vondt overalt og motivasjonen var helt på bånn. Jeg måtte stoppe og gå masse, noe jeg syns var veldig kjedelig. Jeg hadde jo håpa å klare å jogge hele veien.

Flere og flere deltagere som jeg hadde løpt forbi tok meg nå igjen og de så friske og raske ut. Skikkelig demotiverende. Alt så beksvart ut og jeg hatet hvert skritt. De siste 6 kilometerene til mål virket som en umulig oppgave.

Jeg prøvde å tyne ut det siste jeg hadde igjen av motivasjon, men tanken på å bryte var stadig mer fristende. Jeg klarte liksom ikke å riste helt av meg den djevelen på skuldra som dreiv å lurte på hvorfor jeg gadd å utsette meg for dette her. Aldri igjen hvertfall! Dette blir første og siste gang!

Men selv om alle nødlys blinka og reservebatteriene hadde jobba lenge på overtid så gikk det likevel framover og periodevis også i greit driv. Det kjentes bare ikke sånn ut.

Etter å ha krabbet meg opp bakkene på Nordnes tenkte jeg at nå var det verste over, nå er det ikke flere bakker og det er ikke så veldig mange kilometere igjen. Jeg fikk en oppsving når jeg fikk meg en bananbit og en slurk sportsdrikk på drikkestasjonen i Nordnesparken og begynte å øyne et lite håp om at dette var mulig å gjennomføre igjen.

Men en ny knekk var snart på vei, ved strandgaten passerte 2-timers-haren meg i et tempo jeg ikke hadde sjans å følge. Der røyk målet om å klare det på under to timer også. Faen! Ingenting går veien kjentes det ut som. Men nå var det jo bare et par kilometer igjen til mål, så det var for seint å gi opp nå.

På bein stive som pinner, drittlei og forbanna knirka jeg meg videre nesten bare på trass, men heldigvis, for da jeg kom fram til fiskebryggen snudde alt. Her var det et yrende folkeliv. Publikum stod og heiet på begge sider. Målstreken var i tillegg så nære nå, at jeg kunne snart se den. Jeg kjente jeg ble proppfull av motivasjon, beina kviknet til og det føltes nesten ut som jeg fløy over brosteinene på Bryggen de siste hundre meterene inn til mål. Tempoet økte betraktelig, så det var tydeligvis litt igjen på tanken enda. Alt var bare velstand. Jeg kunne nå se målstreken foran meg og snart er dette helvete over. Jeg kan ikke huske sist jeg har kjent på en sånn lykkefølelse.

Det å passere målstreken og få en flaske vann og en bolle var helt magisk. Plutselig var alt verdt det!

Den mestringsfølelsen det gav å fullføre løpet etter å ha vært så langt nedi kjelleren var en helt fantastisk følelse og en viktig lærdom som jeg har hatt bruk for i flere settinger seinere i livet. Skikkelig vendepunkt! Jeg visste ikke at jeg i det hele tatt hadde konkurranseinnstinkt og at jeg eide evnen til å pushe meg selv videre når det føltes ut som at det ikke var mer å gå på. Dette blei en viktig kamp mot meg selv som jeg vant og det var også dette som tente løpsgnisten for alvor. Heldigvis er ikke alle løp så tøffe, men det er greit å vite at hvis man vil så kan man.

Jeg kom i mål på 2 timer og 3 minutter. 4 forbanna irriterende minutter unna målet. Så jeg hadde ikke noe valg, jeg var nødt til å prøve igjen. Og siden har jeg løpt og trent boksing jevnt og trutt og løper nå rundt på 80kg. Med mindre ekstravekt har tempoet økt litt og jeg gleder meg til mange løp i framtiden. Spesielt Bergen City Marathon som jeg har fått et spesielt forhold til etter alt vi har opplevd sammen. Håper Bergen City Maraton 2021 blir en høydare. Forhåpentligvis kan det gjennomføres i Bergen. Med masse ivrige tilskuere og deltagere tilstede.