Hvilken distanse skal du løpe i BCM 2020?:

Jeg skal løpe halvmaraton!

Hvorfor vil du anbefale andre å delta i BCM?

Å få se Bergen fra et løperperspektiv? Det er vel en drøm! Løypen er utrolig fin. Det er veldig mange årlig deltakere og andre som står ved løypen og heier. Jeg tror det en en utrolig bra mulighet til å møte andre som er like glad i å løpe. Kanskje du finner noen der som endelig vil høre om alle dine PR og forstår at det er helt nødvendig å ha 5 par løpesko? 😉 

Hva motiverer deg til å komme deg ut å trene?

Når det regner sidelengs ute er dørstokkmilen ofte lang. Det som motiverer meg til å komme meg ut er følelsen jeg vet jeg kommer til å få av en løpetur. Selv den korteste turen gir meg følelse av indre ro og glede. Det er ofte så vidt jeg finner veien hjem fordi brillene mine samler på regndråper, klærne er ofte helt gjennomvåte og jeg lurer på om jeg har alle fingrene fordi det er så kaldt jeg  knapt kan kjenne de. Men jeg er glad. Endorfiner kicker inn og det føles som om alt er mulig. 

«Så flyttet jeg til Norge, mer nøyaktig: Vestlandet. Stiene ble bratte, kroppen tung og jeg fikk konstant sting i magen. Ikke for å si noe om at det regnet mesteparten av året. Jeg lurte på hvordan i alle dager Nordmenn klarte å løpe i slike forhold.»

Jeg har alltid likt å løpe. Da jeg var 14-15 år gammel og bodde  i Polen løp jeg en god del. Jeg satte meg ikke inn i detaljer om hvordan man skal trene, hvilke sko man bør velge, hva mitt egentlige tempo er eller hva slags løp som blir arrangert i området. Jeg bare løp. Stiene i skogen var flate, underlaget mykt. Jeg løp fordi jeg likte det. På denne tiden eide jeg ikke instagram, strava eller garmin. Jeg følte heller ikke at jeg trengte det. Det handlet bare om løping.

Så flyttet jeg til Norge, mer nøyaktig: Vestlandet. Stiene ble bratte, kroppen tung og jeg fikk konstant sting i magen. Ikke for å si noe om at det regnet mesteparten av året. Jeg lurte på hvordan i alle dager  Nordmenn klarte å løpe i slike forhold. Løpingen var ikke gøy lengre for meg, jeg ble skikkelig demotivert.

4 år senere, helt i slutten av 2018 bestemte jeg meg for å ta opp igjen løpingen! Jeg kjøpte løpeklær og løpesko. Jeg meldte meg også på et virtuelt løp: jeg skulle løpe 500 miles (805km) i løpet av 2019. For å få medalje måtte jeg registrere mine resultater fra strava. Og du skal vite at jeg løp! Om jeg følte for det eller ikke løp jeg, mest fordi jeg ikke liker å kaste bort penger, og denne medaljen har jeg jo betalt for så jeg skulle så absolutt motta den i postkassen! Etter noen uker ble jeg hektet. Løping ble til en slags meditasjon for meg. Når jeg løper tenker jeg ikke på noen ting. Jeg hører på musikk og kjenner kroppen jobbe og føttene slå i bakken. Løping hjalp meg gjennom eksamensperioder i studietiden og starten av en stressende sykepleierkarriere midt i en pandemi.

Gjennom disse to årene løp jeg over 2000 km, deltok i et hinderløp og fikk hofteskade. Jeg har også tatt del i virtuelle løp gjennom 2020. Jeg liker spesielt godt veldedighetsløp, der en del av påmeldingsgebyr går til viktige saker (som kreftforeningen, bymisjon ol.). Dette gleder både løperen og sykepleieren i meg!