Tage Morken Augustson

31 år, lærer ved Rudolf Steinerskolen i Bergen, bor i Bergen

Hvilken distanse skal du løpe i BCM 2021?:

Helmarathon, 42 km

Hvorfor vil du anbefale andre å delta i BCM?

Jeg vil anbefale alle å delta i et BCM for å ha et mål å trene mot, og få muligheten til å oppleve en mestringsfølelse av de sjeldne. At BCM er et velorganisert arrangement i en variert og vakker løype er bare en bonus.

Hva motiverer deg til å komme deg ut å trene?

Jeg liker å ha mål å trene mot. Det er viktig for meg å nå tidsmålene jeg har satt meg, og jeg vet at kontinuerlig trening er nøkkelen til suksess. Samtidig vet jeg at det er fullt mulig å ha god treningsopplevelser uten å stresse for mye med hva klokken viser. Det viktigste er opplevelsen og de gode minnene som følger med.

«Dere venter barn, ja. Jaja, da blir det nok ikke så mye tid til trening lenger…”

Kommentaren brant seg fast. Jeg hørte den flere ganger i løpet våren og sommeren 2019, eller kanskje jeg bare hørte ekkoet av den hver eneste gang jeg hadde en dårlig treningsøkt eller ufrivillig hviledag. Den provoserte meg i hvert fall, kanskje mest fordi jeg fryktet at det skulle være sant. Kunne det virkelig være så ille for treningen å få barn?

Termin var i oktober 2019, og månedene før føltes som en kamp mot klokken. Jeg begynte å følge et mer strukturert treningsprogram med økt treningsmengde, og gikk til innkjøp av Vaporfly-sko. Hvis det var noe som helst tidspunkt at jeg skulle komme i form til å ta NM-kravet på 10 000m (sub 32 minutter), eller løpe under 2 timer og 30 minutter på maraton og kunne hevde meg i toppen i Bergen City Marathon, ja, da måtte det kanskje bli denne sommeren. Persene mine lød på dette tidspunktet 33:20 på 10 km, 1:17 på halvmaraton og 2:48 på helmaraton. Det så mørkt ut, med andre ord.

I slutten av august 2019 fikk jeg et lite glimt av håp. Suste inn til 1:14 i Knarvikmila halvmarathon. Jeg var storfornøyd, pers med 3 minutter! Og ikke minst hadde jeg for første gang løpt et halvmaraton raskere enn farten som måtte holdes for å løpe et maraton under 2:30. Håpet levde!

Gjennombruddet

Jeg husker fortsatt datoen for det neste halvmaratonet. 5. oktober 2019. Nå gjaldt det bare å prøve å holde nivået fra forrige løp. Huske at ingenting kan vokse inn i skyene. Akseptere at man ikke kunne perse med flere minutter hvert eneste løp. Ingen kan det. Jeg prøvde å være forsiktig, og satset på en forsiktig åpningsfart tilsvarende sluttid på 1:13, akkurat nok til ny pers. Den lokale klasseløperen Sondre Øvre-Helland lå noen meter foran og dro, så jeg bestemte meg for å prøve å holde ryggen hans så lenge det føltes komfortabelt. Kilometerne suste avgårde, og etter 5 km løp vi fortsatt side om side. Jeg ble litt nervøs av kilometertidene på klokken, men følte meg komfortabel nok til å stole på at kroppen skulle holde. Plutselig var det Sondre som hang på ryggen min. Jeg bestemte meg for å bite tennene sammen og holde tempoet oppe. Det holdt helt inn. Jeg slutten å se på klokken mot slutten. For en som hadde planlagt å løpe 3:27/km var det så hinsides å se 3:20-kilometere fyke avgårde at jeg ikke hadde klart å estimere hva slags sluttid det kunne tilsvare. 1:10:33 stod det på klokken da jeg kom i mål. Dette løpet var ikke bare en stor opplevelse, men det endret totalt synet på hva jeg kunne oppnå. Nå var plutselig idéen om å løpe maraton under 2:30 og hevde meg i Bergen City Marathon ikke bare en fjern drøm, men et høyest realistisk mål.

18. januar 2020 stod jeg på startstreken for å løpe maraton. Løyperekorden i Maratonkarusellen i Fana var på dette tidspunktet rett over 2 timer og 30
minutter. Det passet meg bra. Hvis jeg klarte å bryte den magiske barrieren, ville det bli løyperekod i samme slengen. Men kunne jeg virkelig holde helt inn på den hele distansen? Jeg som i mine tre forrige maraton hadde hatt en lei tendens til å åpne halvveis rundt 1:20, for deretter å sprekke kraftig og halte meg i mål, slagen og glykogentom, på 2:48-2:49? (Dette skjedde meg faktisk i Bergen City Marathon både i 2018 og 2019.)

Jeg bestemte meg for å løpe ekstremt jevnt. Jeg hadde full kontroll på kilometertidene. Ingen rygger å holde, kun meg og klokken. Passerte halvveis på 1:15:06. Følte meg bra, men kjente litt gnagsår under føttene. Var det dette som skulle felle meg denne gangen? Det gjorde ikke det, og ikke glykogenmangel heller. Med 6 km igjen droppet jeg for første gang det planlagte næringsinntaket. Nå var det bare å gi jernet inn til mål. Det gikk. 2:29:46 og ny løyperekord. Neste mål: Bergen City Marathon.

Jeg trente bra de neste ukene. Bergen City Marathon skulle gå i april 2020. Jeg begynte å føle meg trygg på at jeg endelig skulle hevde meg i toppen. Det eneste som kunne stoppe meg nå, var at datteren min plutselig fikk kolikk, at jeg fikk tretthetsbrudd, eller et eller annet annet totalt urealistisk på det tidspunktet, som at hele verden plutselig ble stengt ned i en verdensomspennende viruspandemi. Som vi nå vet, skjedde det siste. Det skulle gå enda et og et halvt år før jeg endelig sto på startstreken i Bergen City Marathon.

Bergen City Marathon 2021

Vi spoler frem til 28. august 2021 kl. 07:00. Etter det jeg så på som noen helt ok måneder med oppladning, gikk endelig startskuddet i BCM 2021. Dagen var kommet. Den lokale kanonen Sondre Øvre-Helland var også med. Jeg, Sondre og en litt ukjent, skjeggete kar med en del tatoveringer på ryggen la oss i front. Jeg fikk senere vite at dette var den solide løperen David Murphy. David ledet an, og jeg og Sondre hang på. Farten var passelig, rundt riktig tempo til en sluttid på 2:30, som var drømmemålet mitt i BCM-løypen. Da vi kom til den første motbakken i Sandviken begynte David brått å dra i fra. Jeg dro fortsatt ikke kjensel på ham, men god i motbakker måtte han være. Sondre måtte slippe, mens jeg økte farten samtidig som jeg lot David få en luke. Dette var alt for tidlig i et maraton til å dra på seg melkesyre.

David hadde andre planer. Han beinet på, og luken ble større. Jeg bestemte meg for å slippe, selv om det var bittert å innse at drømmen om å vinne BCM kanskje var i ferd med å svinne. Jeg bestemte meg for å løpe mitt eget løp. På de lengste rette strekningene gjennom Fjellveien kunne jeg fortsatt skimte ryggen hans. Nedover fra Fjellveien mot Haraldsplass merket jeg for første gang at jeg tok innpå igjen. Selvtilliten steg. Ekstra hyggelig var det at samboeren min, Lina, og mine gode venner Nikolas Jon og Heidi hadde hevet seg på syklene for å følge med og heie. Kanskje kunne det gå veien!

Jeg holdt ryggen til David frem til Store Lungegårdsvann. Nå følte jeg for første gang at det gikk sakte nok til at jeg kunne dra litt, så jeg løp opp ved siden av ham. Vi løp side om side et stykke før han presenterte seg som Davy. Vi endte opp med å småprate, og det viste seg at vi hadde en del til felles utover maratonløpingen. Jeg er matematikklærer, mens David tok doktorgrad i anvendt matematikk ved NHH. Det viste seg at han for tiden hadde farspermisjon med sitt første barn. Ingen direkte motsetning mellom småbarn og maratonløping altså!

Kampen om seieren

David og jeg pratet litt om målene våre for løpet, og fant ut at vi begge kunne sikte mot en tid rundt 2:30. David hadde litt bedre pers enn meg på distansen, men var usikker på om han var i perseform. Jeg foreslo at vi skulle samarbeide om å holde farten oppe. Vi fortsatte å løpe side om side mens praten fløt helt forbi passering halvveis. Like etter dette begynte David å slippe. På dette tidspunktet var jeg så blottet for konkurranseinstinkt at jeg var skuffet over at han slapp, men tok meg sammen og minnet meg på at farten måtte opprettholdes for å nå målet om 2:30. Nå begynte snart den virkelige jobben. Allerede i Fjellveien startet mageproblemene mine. Jeg måtte rett og slett på do og gjøre mitt fornødne. David hadde sluppet, og lå rundt 1 minutt bak, men dette forspranget ville forsvinne raskt om jeg stoppet for et etterlengtet toalettbesøk. Jeg bestemte meg for å knipe igjen. De resterende 15 km av løpet ble en smertefull affære. Magesmertene tiltok gradvis, men jeg hadde bestemt meg for at her var det for risikabelt å stoppe. Forrige gang jeg løp maraton i 2020, stivnet beina mine helt kort tid etter målgang. Få minutter etter at jeg hadde løpt i høy fart, var jeg ikke en gang i stand til å gå normalt. Jeg hadde ikke råd til at noe lignende skulle skje før jeg kom i mål…

Resten av løpet er historie. Jeg klarte å holde David bak meg tross magesmertene, og løp i mål som vinner av Bergen City Marathon 2021 på tiden 2:30:46. I flere intervjuer med lokalaviser utgreide jeg usjenert om hvor vond magen min hadde vært på siste runde. Jeg tror ikke noen av dem siterte meg på akkurat det. Rart, det der. Jeg kom meg i hvert fall på do til slutt.

Som vanlig, jeg hvilte ikke lenge på laurbærene før neste mål var satt. Ingen har tidligere vunnet Bergen City Marathon 2 år på rad. Lørdag den 30. april 2022 får jeg sjansen. Men denne gangen er det én stor forskjell. Nå har jeg ikke lenger bare én datter, men to.

“Jaja, Tage. Da blir det nok ikke så mye tid til trening lenger…”