Hvilken distanse skal du løpe i BCM 2023?:

Helmarathon, 42 km

Hvorfor vil du anbefale andre å delta i BCM?

Løping er tross alt verdens enkleste idrett, og da kan det være fint å ha noe å trene mot, nemlig BCM! Løypeprofilen i BCM er utfordrende med mye stigning og nedoverbakker, og mestringsfølelsen etter å ha gjennomført er av de sjeldne.

Har man en tilknytning til Bergen by, føles det ekstra spesielt å løpe BCM. I tillegg er det en følelse av nasjonalromantikk når man løper i Fjellveien og ser utover den nydelige byen.

Hva motiverer deg til å komme deg ut å trene?

Det at kroppen er tilpasningsdyktig, og har et stort potensiale for forbedring, er noe av drivkraften for meg under trening, men også som menneske generelt. Det som motiverer meg til å komme ut å trene er en blanding av at treningen jeg gjør skal være målrettet (gjerne rettet mot et tidsmål), samtidig som at det skal gi meg en mestringsfølelse og løpsglede underveis og etterpå, noe jeg mener ofte er undervurdert. For mange er det resultatet (tidsmål) som betyr noe, og at det er selve treningen som skal skape resultatet. Dette gjør at man ofte kan bli misfornøyd med egen prestasjon dersom resultatet ikke stod i stil til målsetningen. Da vil jo dette i prinsippet bety at treningen var bortkastet, siden man ikke nådde sitt mål? Her liker jeg å snu tankene, til å tenke på at dersom jeg har gjennomført treningen slik jeg skal, jeg har gjort mitt beste, hatt det gøy på veien, og opplevd mestring, følt meg sterkere, så er faktisk resultatet utrolig bra, selv om målet om ny PR (personlig rekord) ikke ble oppnådd.

Å gjennomføre treningen sammen med andre betyr også veldig mye for min motivasjon, spesielt når det kommer til det faktum at Bergen har mye regn å by på.

«Min vei til løping»

Jeg har alltid vært ekstremt glad i å løpe. Fikk alltid kommentarer om at jeg var en løpsmaskin ute på fotballbanen, og jeg likte å vise de andre i klassen hvor raskt jeg kunne løpe på 3000m, Cooper-test osv. Så når jeg i 2018 ble stasjonert i Bodø under førstegangstjenesten, hadde jeg «endelig» ingen hensyn eller forpliktelser til fotballen, og kunne løpe så mye jeg bare ville. På dette tidspunktet var løping en måte å ta seg godt ut på, hver gang. Hadde ikke noe forhold til løpsfølelse, puls eller pust. Under innrykk i rekrutten løp jeg da 11.06 på 3000m i en kupert grusløype, som jeg tenkte var ganske bra. Underveis gjennom det året i Bodø startet jeg å løpe omtrent hver dag. Jeg var så heldig å kunne jobbe med hunder i hundetjenesten, som trengte fysisk aktivitet, inkludert løping. Jeg satte ofte sammen egne intervalløkter, hvor fantasien var den eneste begrensningen, og hadde omtrent blodsmak i kjeften hver gang. Det gav tydeligvis resultater, fordi under dimmetestene, ca. 10 måneder etter forrige løp, presterte jeg å løpe på tiden 10.16. Dette i snøstorm og konstant motvind, med brodder under skoene (på denne tiden var det heller ikke supersko med karbon). Dette fikk meg til å undre; er det egentlig løping jeg burde gå over til?

Det skulle gå nesten 1 år, før jeg var med på et nytt 3000m løp. Min far var med å arrangere dette løpet, og jeg følte nesten at jeg måtte stille. Det som var lite optimalt, var at jeg hadde spilt fotballkamp dagen før, og skulle på fotballtrening på kvelden. Når jeg gikk hjem fra fotballtrening, gikk jeg også forbi løpebanen. Der stod faren min klar med startnummeret, og jeg måtte selvfølgelig kaste meg med. Ildsjelen Bjarte Vik ute på Osterøy (som også var læreren min i kroppsøving på VGS) visste hvilket talent jeg hadde for løping, men ristet på hodet når han så at jeg hadde tenkt til å løpe med et totalt utslitt New Balance par. Jeg fikk låne et par raskere sko, og kom inn på tiden 9.54. Det var da det virkelig gikk opp for meg at løping var «the real deal».

Etter at jeg startet å løpe strukturert med x-antall kilometer i uken og terskel intervaller, har jeg aldri angret et sekund. I dag har jeg en PR på 1.09.56 fra Berlin halvmaraton i april 2022. Jeg kom på 4. plass under BCM en måned senere med tiden 2.35.33 i mitt aller første maraton, og i Oslo under NM maraton senket jeg min egen klubbrekord på distansen til 2.34.12, og endte på en 8. plass totalt. Dette er noe som motiverer meg til å ta nye steg og løpe enda raskere, og målet om å løpe sub 2.30.00 lever i beste velgående. Samtidig har løping gitt meg mye annet enn bare gode resultater. På veien mot et resultat møter man nye gode mennesker som man lærer seg å sette stor pris på (både motivasjonsmessig og i danning av nye relasjoner), man får opplevelser og erfaringer (både mestring og feiling), og ikke minst har løping gitt meg enormt mye glede! Derfor håper jeg at de som leser dette, innser viktigheten av mestring og løpsglede, og at kroppen har fantastiske egenskaper og potensiale. Det er bare vårt eget ansvar for å nettopp utnytte dette.