Steinar Olson Trædal

41 år, Konduktør for VY, bosatt i Åsane.

Hvilken distanse skal du løpe i BCM 2023?:

Halvmarathon

Hvorfor vil du anbefale andre å delta i BCM?

Vil anbefale andre å løpe fordi det er en utrolig måte å motivere seg selv for trening. Og fordi BCM er en folkefest som for meg er blitt et høydepunkt på våren.

Mestringsfølelsen ved å passere målstreken på BCM er en utrolig følelse.

Hva motiverer deg til å komme deg ut å trene?

Motivasjonen min for å trene er å kunne opprettholde overskudd i en travel hverdag.

Og ønsker å være et forbilde for mine egne barn når det gjelder trening, og ikke minst kunne være i form nok til å delta i deres liv i lang tid fremover.

«Man angrer aldri på at man har trent»

MIDTLIVSKRISE

Etter en lang sommerferie med tilhørende matorgier og drikkepress på lange sommerkvelder, var det kommet til det avgjørende øyeblikk.

Jeg gikk inn på badet og dro ut badevekten fra «skammekroken sin» Der den hadde stått siden forrige gang vi kranglet. «No står du der og tenker over hva søren det er du sier til folk». Tror det var noe sånt jeg sa sist vi snakket sammen.

Jeg tråkket oppå vekten, fikk beskjed om å gå av igjen for så å tråkke oppå en gang til.

Den viste 16kg mer enn sist. Jeg trakk pusten, så inn i speilet, kjente ikke helt igjen den personen som sto der i kun boxeren. Når magen lå litt sånn halveis utpå boxeren kunne det minne litt om en muffinsform der røren har hevet seg litt for mye og begynt å krype over kanten. Jeg så ned på badevekten og hvisket til den «det er ikke din skyld.

Jeg laget meg en oversikt på hva jeg hadde trykket i meg i det siste.

Kjørte en ganske kritisk og hard økt med notater og konkluderte med at Cola er den store djevelen. Og hva smaker best til cola? Jo sjokolade og potetgull. Og så er det vel strengt tatt ikke nødvendig med boller eller wienerbrød til lunsj…

Vi begynner med å fjerne disse fire småjævlene her og ser om det gjør utslag.

Hvor er joggeskoene mine tenkte jeg neste dag? Sikkert der jeg satte dem sist. Innerst i boden, oppi en bag. Der de har fått lov å tørke i tre måneder. De er sikkert tørr nå.

Jeg tar på meg løpejakken og løpetights. Tar av meg løpetightsen igjen! Såpass selvinnsikt har jeg at jeg ikke viser meg i den akkurat nå. Det får være måte på niva av kompresjon.

Jeg tar bilen og kjører til nærmeste lysløype.

Håper jeg ikke treffer noen jeg kjenner.

Jeg treffer på noen jeg kjenner!!!

Noen jeg har jobbet med tidligere. Jæklig så god form de er i da! «Ah dere skal være med på et løp dere ja? ah ok så det løpet skal gå her ja, det er derfor dere har startnummer på…»

Jeg setter meg i bilen og kjører til neste lysløype. Den er det litt kortere runder på, men til gjengjeld litt flere høydemetere. Koselig… Her var det heldigvis ingen andre.

Etter to km forstår jeg hvorfor!

Disse bakkene er mer passelig for toppturentusiaster og basehoppere.

Etter 5km ser jeg prikker.

Vel hjemme igjen sjekker jeg når byens neste halvmarathon går av stabelen.

Det er i april 2018.  Jeg snur meg til min kone og sier, «jeg tror jeg melder meg på». Jeg har 9 måneder på meg.

Treningen går fremover, vekten ned og løpeturene fortere og fortere. Jeg blir lett avhengig av løpingen, og etterhvert føles en løpetur under en mil som bortkastet. Jeg legger inn et mål om å løpe 2-4 mil i uken. Elsker det.

Fem uker før halvmarathon går av stabelen får jeg influensa.

Innertier!!!

Men jeg stiller til start i april, 20kg lettere enn i august, og med latterlig mye mer energi og overskudd enn på mange år.

Jeg fullfører på tre minutt bedre enn hva jeg hadde satt som mål, og kan huske jeg halvveis i løpet tenker for meg selv «dette er nok min midtlivskrise og jeg elsker det.»