Jeg har ikke alltid vært en løpeglad person – faktisk tvert imot. Under pandemien, med lite aktivitet og en tung kropp, bestemte jeg meg for at det var på tide å ta grep. Løping ble løsningen for meg, selv om det absolutt ikke var gøy i starten. Men jeg ga ikke opp, og to år senere har jeg fullført tre ultramaraton, et maraton og et halvmaraton.

En av de mest minneverdige opplevelsene mine kom under Bislett 24-timers løpet i 2024. Dette løpet utfordret meg på en helt ny måte. Å løpe rundt og rundt i en kjeller, hvor man kun snur vei etter seks timer, var en særegen og utrolig krevende opplevelse. Flere ganger måtte jeg kjenne på det å havne i kjelleren både fysisk og mentalt.

Underveis i løpet var det ikke bare kroppen som ble satt på prøve, men også sinnet. Etter timevis med monotont løp i en trang kjeller, var det lett å la tankene vandre til hvor slitsomt og meningsløst det hele var. Men jeg lærte å takle dette ved å fokusere på små, overkommelige delmål – en runde til, ti minutter til. Hver gang jeg følte meg på randen av å gi opp, tenkte jeg på hvorfor jeg startet, og på den utrolige følelsen av mestring som venter på den andre siden av smerten.

Løping har lært meg mye om meg selv – om hvor mye kroppen og sinnet faktisk tåler, og hvordan jeg kan presse meg selv forbi det jeg trodde var mine grenser. Når man tror at man ikke har mer å gi, men likevel finner styrken til å fortsette, er det en følelse som er verdt alt strevet. Og dette kommer fra ei som brukte å hate å løpe!